Tofo og Inhambane

Vi dro på en mangedagerstur nordover mot Inhambane, og først til strandbyen Tofo utenfor på kysten.

Disse turene innebærer lange avstander i bil, denne på ca. 50 mil, og på visse steder kan man foutse venting. Ikke minst på grunn av syklonen i juletider som vasket bort deler av veien måtte man vente på opphold i veiarbeidet.

Mor venter tålmodig på å få kjøre videre.

På turen opp kjører man gjennom flere trivelige tettsteder med liv på gatene.

Dette var en langhelg som begynte med periodevis hardt regn. Man kunne frykte at det skulle bli sånn hele tiden, men vi hadde godt hell og det avtok etterhvert.

Fremme ved der vi bodde i tre dager var naturen voldsom og flott.

Neste morgen var det sol, uhyre fuktig og varmt, og man følte seg programmert til å slappe av så mye som mulig og innta væsker.

Bloggforfatteren nyter en liten flaske tørr sider.

På hovedstranden i Tofo var alt rigget til for turistnæringen som ikke akkurat yrer utenom den korte feriesesongen. Noen lokale slapper her av i skyggen.

Tilbake en halv times kjøring østover mot estuaret ligger havnebyen Inhambane. En søvnig og pen by med flotte landskap.

Særlig vakkert når det er fjære, vi ble fortalt at ved visse tider på døgnet yrer det av flamingoer som stylter rundt, men vi så bare én langt borte og det ble dessuten ikke noe godt bilde av det.

Portugiserne hadde her påbegynt et offentlig bademonument, men for grunt til å betrakte som et brukbart stupetårn. Likevel et samlingspunkt for badebarn når vannet stiger litt.

En time lenger sør, den enda mer urørte Zavora-stranden. Her skulle vi vært lenger, så jeg dveler ved den.

Kapptur 3

Denne turen til Cape Town og omegns vingårder skulle gå sørover der man aldri hadde vært, gjennom Elgin, Bot River ned til Hermanus der man drar videre opp dalen Hemel-en-Aarde.

Trykk på kartet om man ønsker å se det større.

Blogforfatteren er nesten beruset bare av å befinne seg langt fra snø, is eller sludd, men derimot på vei til enda et vineventyr.

Det første stoppestedet er Paul Cluver i frodige Elgin. Her passer man på å ikke kjøre på ender.

Mor er imponert over sypresser. I tillegg til å smake Cluvers viner spiste vi en absolutt bedre lunch på deres restaurant "Fresh" der vi også tilfeldigvis kom til å kjapt hilse på noen norske mat-og-vinkjendiser.

Grunnet manglende GPSkoordinater bommet vi litt på vårt reisemål i Bot River, så vi ble enige om å utsette det til senere, og etablere basen i Hermanus. Dette er en rolig by der man spiser, drikker og betrakter havet. I hvalsesongen betrakter man hval, men de dro til sydpolen for en måned siden.

Turens velgjører slapper fortjent av med en enkel flaske Badenhorst Secateurs, avbildet i stiliserte sepiatoner.

Tidlig om morgenen drar vi opp Hemel-en-Aardedalen, og begynner lengst oppe først der himmel og jord møtes i en konstant dis. Først på vår shortlist er Ataraxia.

Uten tvil det mest pittureske smakestedet man hittil har besøkt, ved enden av en lang gjørmevei på toppen av et stup står en westernkirke som fungerer som Ataraxias smakehus. Utrolig beliggenhet og habile viner.

Etter dette smakte vi oss nedover dalen, med turer innom de antatt viktigste gårdene, Newton Johnson, Bouchard Finlayson og Hamilton Russell, alle med størst fokus på Pinot noir og Chardonnay.

Neste dag fór vi tilbake til Bot River, denne gang med presise koordinater og en avtale med å hilse på bonden selv.

Et klart høydepunkt på turen, vi ble varmt tatt i mot av Niels Verburg som driver Luddite. Han lager kun én vin, (en Shiraz, absolutt ikke en Syrah), litt svin (organisk lykkelig avl av ammegris til noen gourmetrestauranter) og litt olivenolje. Han har noen dovne hunder.

Som kjent:

lud·dite/ˈlədˌīt/

Noun: A person opposed to increased industrialisation or new technology.

Slik ser kjelleren til en ludditt ut.

Ellers i Hermanus ser man på det maritime dyrelivet. Sel, pingvin, pelikan og sånt.

Man befinner seg plutselig på turistfeller.

Eller man kan handle mer vin.

Riktig sivilisert vinsjappe.

Etter noen dager med dette dro vi kystveien tilbake mot Cape Town.

Som er tradisjon nå var vi innom vindistriktet Constantia på jakt etter en bedre søndagslunch.

I Cape Town var det mer hygge. Etter mye sjømat ønsket jeg til min bursdag å spise en riktig biff. Da ender man lett opp på Belthazar på Waterfront som legger mye stolthet i kjøttet sitt, og påstår det har verdens største vinkart på vin i glasset.

Mor navigerer verdens største vinkart.

Så tok tiden der slutt og man gjorde seg klar til å reise videre.