Børre går

Jeg hopper over en del tid rett til begivenheter i midten av dette oppholdet. Jrg kom til Mozambique, onkel Børre og tante Ann-Karin kom kort etter, vi hadde en behagelig overgangsperiode, krysset grensen til Sør-Afrika og tok inn på en lodge ved siden av i Marloth Park for å få mest mulig ut av noen turer til Krugerparken.



Den første kvelden disket lodgefolkene opp et lite barbecuemåltid ved elvebredden som ser ut over på Krugerparken, og vi spiste og drakk vin i skumringen. Vi så lite dyr på den andre siden, bare et vortesvin ruslet rundt oss før det ble mørkt.



Vi ble tilbudt å ta en "bushwalk" neste morgen med avgang før soloppgang, en spasertur gjennom bushvelden for en en annen type opplevelse enn den man får når man hele tiden sitter i en bil. Dette kan bare skje gjennom parkens egne turguider. Jeg var selv bekymret over manglen på passende fottøy, med kun medbragte sandaler, men de påsto det ville sikkert gå fint. Børre var ikke skremt av tanken, og satset på sine italienske sko.

Vi våknet kl4 og tok den noe lange og kalde bilturen i åpent kjøretøy rundt til Malalaneporten, da den nærmere Crocodile Riverporten for tiden er stengt pga unormalt mye regn. Tok ingen bilder før det ble lyst, dessuten hadde ingen lov til å gå ut av bilen før det var klar sikt. Litt før kl6 begynte spaserturen, med 7 turister og to væpnede guider, Michael og Stanley. De la frem strenge regler på hvordan man oppfører seg i bushen, og blant annet sterkt la trykk på det aller viktigste i å bli stående helt rolig om noe uventet skjer. "The only time you run.. is if you see me and Stanley are laying dead."



Her viser Michael raskt hvordan man lager sterkt tau av myk bark.

Vi fulgte stier lagt opp av nesehornet typen White Rhinoceros på lavlandet, og selv om vi ikke på noen måte brøytet oss frem var gresset duggete, og mens mine sandaler fort ble våte og jeg skled rundt inni dem, hadde børres lærsko begynt prosessen med å krympe til på rynkete rosinvis. Likevel etablerte han det tapre smilet han skulle holde stivt gjennom det hele.



Man visste aldri hvilke dyr man skulle komme til å møte på, og i det lå vel det meste av spenningen. Tidlig pekte Stanley og Michael ut spindelvevet til en av de to lokale, semigiftige edderkoppene (navn nå glemt) som produserte en fantastisk sterk tråd som man skulle angivelig kunne veve til å bli en skuddsikker vest.



De fortalte også detaljert om White Rhinoceros' sosiale lover sentrert rundt revirets skiteplass, der å slippe avføringen i midten er et uttrykk for stedets dominante okses suverenitet, og underdannige gjester viser sin respekt og blir akseptert som passive gjester ved å skite i utkanten av området. Et innviklet språk eksister rundt disse tingene, f.eks at en ung utforder til reviret og stedets hunner erklerer sine ambisjoner ved å skite i sjefens midtpunkt, og en duell vil snart etter finne sted.

Børre passerer en nesehorndass.



Det var ikke enkelt terreng å rusle gjennom. Vått siv lå over både glatte og kantete stener, lett å skli på, og bekker, høyt siv og gjørmepartier måtter forseres. Børre sa i ettertid han var prisgitt en stokk han hadde fått låne av "Arne" (Arnaux) som nok reddet ham fra å miste fotfeste mange ganger.



Guiden Michael ble gradvis mer og mer bekymret over Børres røde og svette fjes, og stoppet av og til for å høre med Børre, "Are you doing OK, Big Man?"


Det spesielle med å gå slik i terrenget i motsetning til opplevelsen fra innsiden av en bil var alle de intense duftene, og hvor drastisk de kunne skifte. Jeg opplevde at vi gikk gjennom 5 forskjellige luktesoner, altså ut i fra de forskjellige plantene som dominerte områder, da teller jeg ikke nesehorndoplasser og slikt.



Børre tok lite bilder på denne turen, meget fokusert på sine neste skritt, så jeg måtte dokumentere meg selv.



Etterhvert virket guiden mer og mer bekymret over lydene som kom bak fra Børre.

"Are you still alive, Big Man?"

Omsider hadde vi klatret opp på en høyde der vi spiste en slags lunch. Det kan ha tatt en time eller mer, 4-6 km? Kjøretøyet vi kom i ligger bak i tåken til høyre.



Etterpå begynte vi å gå ned fjellet og tilbake, og lærte mer om naturen på veien. De eneste dyrene vi så var på lang avstand.

Sebra på god avstand.


Til slutt var vi tilbake ved bilen og gevær ble pakket ned. Kanskje mest fordi vi ikke hadde noen skumle dyremøter og jeg klarte meg greit med åpne sandaler, og med intrykkene og det guidene viste og fortalte oss, hadde jeg en fantastisk gåtur. Spør Børre om hva slags sko som anbefales.