Vi kjørte som gale en hel fredag, ca i 150 km/t uten særlig stopp, før vi kom til Pretoria rett etter det ble mørkt. Slik så byen ut fra vinduet mitt kl 7 neste morgen.
Men vi skulle videre til Royal Bafokeng Stadium, nesten 2 timer videre øst.
Vi parkerte en kilometer unna, og man kunne føle god stemning allerede da.
Sør-Afrikas lag kalles altså Bafana.
Royal Bafokeng er nyopppusset før VM, og ganske fin.
Vi hadde plasser på den fine siden med skygge i likhet med de fleste, bortsett fra de gale som ville sitte på solsiden (med eneste bonus at de ville komme med på TV). Noen hadde kanskje delt ut norske fotballtrøyer, eller det finns uventede fans.
Jeg mener jeg fikk øye på Drillo.
Norge stilte med tynt mannskap og hadde angivelig ankommet noen få timer før. De så ikke godt ut.
Det ble også holdt en sermoni i anledning arenaens offisielle gjenåpning. Sør-Afrikanere virker som de er flinke publikummere.
Siden som ikke ble vist på TV var fullstendig tettpakket, og publikum produserte et lydbilde som lød som om stadion var fullsatt. De kan noen fine fotballsanger, den jeg tror heter "Go Bafana" er absolutt på høyde med "You'll Never Walk Alone".
Helt fortjent vant hjemmelaget i siste sekund, og folket fikk sin eufori på gunstig tidspunkt.
Så var det bare å reise hjem.
den rene fotballpoesi. det virker ikke som om du, som jeg hadde trodd, svevde i livsfare. herlig at de svarte vant. M
ReplyDeleteDet føltes vennlig og trygt. Selv buingen (for hjemmelaget hadde en spiller folk ikke lot til å like) var musikalsk, slik at jeg en stund misforsto det som en spesiell hyllest.
ReplyDelete