Det har gått en stund siden jeg kom tilbake fra Ponta, men fordi jeg raskt dro igjen på handletur til Nelspruit, og det som hadde skjedd, har det tatt litt å få formulert Pontaturen. Denne turen gikk ikke slik man trodde den skulle.
Igjen befant jeg meg altså i begivenhetenes sentrum. Jeg hadd møtt min gamle tyske skolekamerat Mark V.S., og planlagt å bli med en tretimers biltur sørover for å se på deres prosjekt, en 'resort' med bungalows og rom samt en liten campingplass som han driver med sin fetter Nikel. Jeg tenkte å bli over helgen.
Turen begynner med en kort fergetur, og videre tre timer sørover der det siste strekket ikke er dekket av vei, men gode biler kan forsere seg over sandbunnen. På forhold hadde jeg sett bilder på internett over fetrenes resort,
Gamboozini, som de har bygget på i de tre siste årene og nå var nesten ferdige med. Bare et bad var ikke komplett installert. Men de har hold åpent en stund, og i motsetning til sine naboer som sikter mot Sør-Afrika turismen er dette stedet rettet mot bekjente fra Maputo. Det har begynt å bli populært å bo hos dem i disse kretsene.
Vi var fire på denne turen, Mark, Nikel, Nikels bror på besøk Tonio og meg. En noe treg start førte til at vi ikke rakk fergen, og det ble besluttet å kjøre en omvei på ca. 90 minutter rundt Maputoestuaret, da man alikevel ville spare tid på å vente på neste ferge.
Ofte langs veien kan man se tegn på en ganske vanlig aktivitet, nemlig å 'svi av' gress eller annet, på grunn av avling eller å bli kvitt søppel eller andre årsaker.
Etterhvert forandrer det seg fra elendig vei til ingen vei. Bare 4hjulstrekkere med slappe dekk kan regne med å komme frem. Her hilser man på en bekjent, men på et annet tidspunkt stoppet vi for å hjelpe turister som hadde begitt seg ut på en tur de usannsynlig ville klare å fullføre.
Selv om stien vå kjørte var av det mest primitive slaget gikk det friskt fremover og vi hadde det ganske koselig på tur.
Det tragiske som intraff en halv time før vi var fremme var at Mark fikk en telefon fra en lokalbekjent om at hans hytter og hus sto i brann. Mark syntes det hørte ut som en dårlig spøk, og sa det, men så ble kontakten brutt. Nikel trodde det umulig kunne stemme i og med at deres vakt da garantert hadde ringt, men tok telefonen for sikkerhets skyld, og fikk da høre fra vakten som gråtende skrek at alt brenner. Det hadde blitt mørkt, vi var 20 minutter unna Ponta, og turen hadde fått en vanvittig trist vri. Det er vanskelig å beskrive den neste perioden, men det var ingenting å si, bare fortsette videre mot det som garantert ble et grusomt syn. Ca. 10 minutter unna kunne vi se flammene slikke over tretoppene, og det var ikke lenger noen tvil. Voldsomme følelser ble sluppet løs, først eksplosivt og så vanvittig sorgtungt. Jeg vet det er første gang jeg har sittet i en bil med tre gråtende tyskere.
Vi kom endelig frem, og det var absolutt ingenting noen kunne gjøre. Det lokale brannmanskapet var tildstede men kunne ikke bidra med stort mer. Brannen var enorm og mektig, selvfølgelig vakker på sin måte, og det var mange rundt som enten så på vantro eller gråt. Denne fotojournalisten hadde det ikke i seg å ta bilder.
Ilden tok til å dø ut, og det samlet seg mennesker langs veien. Den ansvarlige forklarte historien til Mark og Nikel, så til politiet. Først forbausende rolig, og så mer anspent. Han var arbeider for naboen. Han hadde blitt bedt om å svi av søppel. Han hadde startet flere bål. Han hadde gått til den andre siden av eiendommen. Det var kraftig vind den kvelden. Plutselig fikk han et voldsomt spastisk anfall av et epileptisk slag og og lå og vibrerte på bakken. Folk kom til og prøvde og vifte luft på ham men det fortsatte kraftig. I flere minutter vred og sprelte han til de fikk ham på et lasteplan og kjørte ham av gårde.
For oss var det ikke noe å gjøre der. Personlig var jeg usikker på mitt neste trekk etter at mitt bookede rom var brent ned. Venner av Mark og Nikel tilbød oss å komme til dem, på middag et sted, overnatting et annet.
Neste dag kunne man se tragedien i dagslys.
De neste fire dagene brukte Mark og Nikel mye tid på den lokale politistasjonen.
Alt sto på om naboeieren har ansvar for at hans arbeider brenner ned hans nabo og om de skulle ha håp om å få noe igjen for alt de hadde tapt. Ettersom de ikke var helt ferdige hadde de ennå ikke kommet til forsikringsstadiet. De hadde lagt alle pengene i de nye bungalowene. Det var kjipe dager.
Selv virret jeg litt rundt og prøvde å ikke være til bry. Til den grad det var mulig hadde jeg det fint. Jeg så soloppganger..
Jeg var en del på den fine stranden.
Jeg hadde det helt greit, men
Gamboozinis skjebne var hele tiden tema. Omsider kunne guttene bli optimistiske. Naboen var i til å begynne med ikke oppløftende kul og samarbeidsvillig, siden han sikkert fryktet krav om pengeerstating for materialer, konstruksjonskostnader og tapte inntekter, men etter at Mark og Nikel leide en dyr advokat fra Maputo, endte det med at naboen lovet å gjenoppbygge alt slik det var innen tre måneder, med løfte om månedlige betaliger for evt drøying etter dette.
Det var i hovedsak det som skjedde på den turen.
