Kapptur 2016

Etter en kontrollert skånsom prosess med å gjøre overgangen fra kalde Trøndelag til hete Pretoria –ikke bare det nedslående klimaet, men også jetlagen som på papiret virker som en ussel time, er langt mer krevende, her som folk legger seg halv ti og står opp fem.

Treningshus: Ellas trygge lille hjem.

Først og fremst veldig hyggelig å komme på besøk til Mor.

En regnskur i tropisk hete kan være nydelig.

Vi ble til slutt klare for å dra på turen til Cape Town-området.

Første transport: Fra Cape Town flyplass, sør over Botrivier til Hermanus.

Vi spiste god lunch og hadde første lille vinsmaking hos produsent X1 i Botrivier.

Fremme i Hermanus tok vi inn på en sympatisk Bed&Brekfast som Ella og jeg har brukt før.

Margit og jeg gikk litt i den lille byen og vi spiste bedre sjømat på en restaurant den kvelden.

Lang tur: Bakveien nord mellom ørkenfjell.

Nest morgen dro vi ganske tidlig for dette skulle bli vår mest krevende kjøredag. Først opp Hemel-en-Erde (Himmelpåjord-dalen) og så langt nord gjennom Cederberg Wilderness Area over karrige, mektige landskap, opp til Cederberg-fjellet ca 1000 moh.

Turen dit og målet oppe på Cederberg lar seg ikke beskrives med noen få ord eller bare ett bilde, men de som før hadde uttrykt skepsis og bekymring over at ruten skulle bli farlig og for slitsom skulle senere spise sine ord. Mektig tur.

Stunning utsikt.

Margit tar bilde mens det kryr av sau i bakgrunn.

Pause med mer fotografi.

Vi overnattet i en spartansk liten hytte som var bare passe koselig, nøt enkelt brød, ost og spekemat, godt med vin. Fantastisk stjernehimmel, men aldri fravær av angst for å plutselig bli overrasket og plaget av sultne og uvennlige bavianer.

Neste morgen besøkte vi produsent X2, møtte en energisk vinbonde på stedet som viste oss alt han hadde utrettet, der ingen skulle tro at man kunne lage vin. På 1000 moh er Mt.Cederberg de høyestliggende vinstokker i landet.

Tilstede under innhøsting.

Instruksjon i punching down cap.

Så bar turen sør mot Swartland. Underveis fikk vi tydelig illustrert at landet er i en historisk tørkeperiode, og spesielt i dette området er savnet etter regn enormt.

Destinasjon: en deilig lodge i dalene mellom Malmesbury og Riebeek Kasteel.

Vi bodde her i tre dager og som base fartet vi til spennende besøk hos meget forskjellige typer vinprodusenter, X3-X7..

..og om kveldene hygget oss med god mat grillet over tørre druestokker.

Så var planen å reise mot Franschhoek/Stellenbosch.

Vi besøkte en skulptørduo i Wellington, venner av prod.X3..

–og hadde lunch hos prod.X8 i Franschhoek med sin rikingpensjonist-turisme-atmosfære, før vi ankom det hektiske miljøet rundt Stellenbosch, proppfull av stundentenergi.

Margit krysser livlig gate.

Neste morgen dro vi på besøk hos produsent X9, et fint møte som tok sted samtidig med den første lille regnskuren på ekstremt lenge.

Bra biodiversitet i økosystemet til denne produsenten.

Ella følger med på høns.

Etter dette kjørte vi til Constantia-halvøya.

Der vi spiste fin picnic på plenen til prod.X10 i duskregnet, og etterpå dro vi inn til Cape Town for å levere leiebilen. Vi tok inn på et fint lite boutique hotell.

Etter det hadde vi noen avslappende dager i denne spennende byen. Veldig mye god mat, spennende marked å handle i, og en båttur til den dystre øyen.

Har vist fengslende bilder herfra før, så man avslutter med et obligatorisk postkort.

Postkort.

Tofo og Inhambane

Vi dro på en mangedagerstur nordover mot Inhambane, og først til strandbyen Tofo utenfor på kysten.

Disse turene innebærer lange avstander i bil, denne på ca. 50 mil, og på visse steder kan man foutse venting. Ikke minst på grunn av syklonen i juletider som vasket bort deler av veien måtte man vente på opphold i veiarbeidet.

Mor venter tålmodig på å få kjøre videre.

På turen opp kjører man gjennom flere trivelige tettsteder med liv på gatene.

Dette var en langhelg som begynte med periodevis hardt regn. Man kunne frykte at det skulle bli sånn hele tiden, men vi hadde godt hell og det avtok etterhvert.

Fremme ved der vi bodde i tre dager var naturen voldsom og flott.

Neste morgen var det sol, uhyre fuktig og varmt, og man følte seg programmert til å slappe av så mye som mulig og innta væsker.

Bloggforfatteren nyter en liten flaske tørr sider.

På hovedstranden i Tofo var alt rigget til for turistnæringen som ikke akkurat yrer utenom den korte feriesesongen. Noen lokale slapper her av i skyggen.

Tilbake en halv times kjøring østover mot estuaret ligger havnebyen Inhambane. En søvnig og pen by med flotte landskap.

Særlig vakkert når det er fjære, vi ble fortalt at ved visse tider på døgnet yrer det av flamingoer som stylter rundt, men vi så bare én langt borte og det ble dessuten ikke noe godt bilde av det.

Portugiserne hadde her påbegynt et offentlig bademonument, men for grunt til å betrakte som et brukbart stupetårn. Likevel et samlingspunkt for badebarn når vannet stiger litt.

En time lenger sør, den enda mer urørte Zavora-stranden. Her skulle vi vært lenger, så jeg dveler ved den.

Kapptur 3

Denne turen til Cape Town og omegns vingårder skulle gå sørover der man aldri hadde vært, gjennom Elgin, Bot River ned til Hermanus der man drar videre opp dalen Hemel-en-Aarde.

Trykk på kartet om man ønsker å se det større.

Blogforfatteren er nesten beruset bare av å befinne seg langt fra snø, is eller sludd, men derimot på vei til enda et vineventyr.

Det første stoppestedet er Paul Cluver i frodige Elgin. Her passer man på å ikke kjøre på ender.

Mor er imponert over sypresser. I tillegg til å smake Cluvers viner spiste vi en absolutt bedre lunch på deres restaurant "Fresh" der vi også tilfeldigvis kom til å kjapt hilse på noen norske mat-og-vinkjendiser.

Grunnet manglende GPSkoordinater bommet vi litt på vårt reisemål i Bot River, så vi ble enige om å utsette det til senere, og etablere basen i Hermanus. Dette er en rolig by der man spiser, drikker og betrakter havet. I hvalsesongen betrakter man hval, men de dro til sydpolen for en måned siden.

Turens velgjører slapper fortjent av med en enkel flaske Badenhorst Secateurs, avbildet i stiliserte sepiatoner.

Tidlig om morgenen drar vi opp Hemel-en-Aardedalen, og begynner lengst oppe først der himmel og jord møtes i en konstant dis. Først på vår shortlist er Ataraxia.

Uten tvil det mest pittureske smakestedet man hittil har besøkt, ved enden av en lang gjørmevei på toppen av et stup står en westernkirke som fungerer som Ataraxias smakehus. Utrolig beliggenhet og habile viner.

Etter dette smakte vi oss nedover dalen, med turer innom de antatt viktigste gårdene, Newton Johnson, Bouchard Finlayson og Hamilton Russell, alle med størst fokus på Pinot noir og Chardonnay.

Neste dag fór vi tilbake til Bot River, denne gang med presise koordinater og en avtale med å hilse på bonden selv.

Et klart høydepunkt på turen, vi ble varmt tatt i mot av Niels Verburg som driver Luddite. Han lager kun én vin, (en Shiraz, absolutt ikke en Syrah), litt svin (organisk lykkelig avl av ammegris til noen gourmetrestauranter) og litt olivenolje. Han har noen dovne hunder.

Som kjent:

lud·dite/ˈlədˌīt/

Noun: A person opposed to increased industrialisation or new technology.

Slik ser kjelleren til en ludditt ut.

Ellers i Hermanus ser man på det maritime dyrelivet. Sel, pingvin, pelikan og sånt.

Man befinner seg plutselig på turistfeller.

Eller man kan handle mer vin.

Riktig sivilisert vinsjappe.

Etter noen dager med dette dro vi kystveien tilbake mot Cape Town.

Som er tradisjon nå var vi innom vindistriktet Constantia på jakt etter en bedre søndagslunch.

I Cape Town var det mer hygge. Etter mye sjømat ønsket jeg til min bursdag å spise en riktig biff. Da ender man lett opp på Belthazar på Waterfront som legger mye stolthet i kjøttet sitt, og påstår det har verdens største vinkart på vin i glasset.

Mor navigerer verdens største vinkart.

Så tok tiden der slutt og man gjorde seg klar til å reise videre.