Mer Kruger

Det ble tatt masse bilder fra Kruger. Mye er av de samme dyrene fra situasjoner som ble overfotografert, noe er mindre vellykkede fotos, og noe er veldig likt fra det jeg tok bilde av i fjor. Her er et utvalg fra den bunken som gjenstår.

Kvelden etter min og Børres Bushwalk dro Børre, Ann-Karin og jeg på en "night safari", en åpen buss med en gruppe blandede turister med avgang i skumringstimen som skulle farte rundt i mørket og få øye på dyr med kraftige lommelykter. Det var en fiasko, de eneste dyrene vi så med sikkerhet var før det ble bekkmørkt, og de av oss som holdt lyskastere ble slitne i armene til ingen nytte. Ellers var det flott å få med seg solnedgangen der (etter å ha sett tidligere soloppgang).

Vi så en Kudu på veien.

Børre, Ann-Karin og Tobias tror de skal få oppleve dyrenes nattliv.

Vi våknet i grytidlig neste morgen også, for å gjennomføre en riktig bilsafari, med den dyktige Arnaux som guide. Kan ikke huske sist jeg så to soloppganger på rad.

Arnaux var tydelig på at vi måtte aller først prioritere å få øye på en løve, i ogmed i at den første timen etter soloppgang ga absolutt beste mulighet for det, og erklærte at inntil det ville han ikke stoppe for noen andre dyr. Når det er varm dag ligger de og sover gjemt i isolerte skygger, men om morgenen unngår de dugg på potene og foretrekker å rusle på asfalterte veier. Det tok ikke lenge før Arnaux fant oss en småsøvnig løve.

Man tok mange, mange flere bilder, men vi går videre.

Det var nesehorn vi så mest av, i mange forskjellige situasjoner. Etter at løven var funnet og vi hadde gitt opp å se gepard eller leopard, tok vi oss tid til å observere de andre dyrene. Ett tidlig, harmonisk syn var et sovende nesehorn, også dette av arten White Rhinoceros. Legg merke til den lille fuglen som fritt får hakke ut parasitter i dyrets hud.

Det sovende nesehorn utsonder en ro som Børre ikke kan unngå å bli sterkt påvirket av.

Det var mange White Rhinoceri. Det later til at det går bra for denne arten i Krugerparken. Jeg tror ikke vi så en eneste av dens fetter, den noe kortere og hissigere Black Rhinoceros.

Man tok mange, mange flere bilder, men vi går videre.

Det vi så som i følge Arnaux var ytterst sjeldent, var et lite kull villhunder ved veien. Han fortalte at de er ekstremt få igjen i parken, da de opererer i innviklet strukturerte store pakk med behov for større jaktmarker enn bare Kruger, og når bønder får øye på dem på egen eiendom blir de umiddelbart skutt. Å få øye på disse fikk Arnaux til å inrømme, "This made my day".

Vi lærte en og annen fascinerende ting om dette dyret. Deres alfa-hunner er i stand til å megle mellom alfa og beta hanner når det har oppstått konflikt. Man tok mange fler bilder, men slett ikke alle ble gode.

Ellers et knippe av ting man så. Gribber i et tre over et enormt, stinkende elefantlik.

Stinkende elefantlik.

En søt liten Kameleon, så hjelpeløst urørlig stivnet midt på veien at Arnaux måtte varsomt bære den til trygghet på siden.

En enorm brande av en fyr og en liten øgle.

En elefant overrasker Børre.

Ellers hopper jeg over ting jeg har postet bilder av før. Vi manglet sjiraffer helt til det siste, men på hjemturen kom det plutselig en gjeng stormende ut av et kratt og bremset brått på en åstopp.

Børre går

Jeg hopper over en del tid rett til begivenheter i midten av dette oppholdet. Jrg kom til Mozambique, onkel Børre og tante Ann-Karin kom kort etter, vi hadde en behagelig overgangsperiode, krysset grensen til Sør-Afrika og tok inn på en lodge ved siden av i Marloth Park for å få mest mulig ut av noen turer til Krugerparken.



Den første kvelden disket lodgefolkene opp et lite barbecuemåltid ved elvebredden som ser ut over på Krugerparken, og vi spiste og drakk vin i skumringen. Vi så lite dyr på den andre siden, bare et vortesvin ruslet rundt oss før det ble mørkt.



Vi ble tilbudt å ta en "bushwalk" neste morgen med avgang før soloppgang, en spasertur gjennom bushvelden for en en annen type opplevelse enn den man får når man hele tiden sitter i en bil. Dette kan bare skje gjennom parkens egne turguider. Jeg var selv bekymret over manglen på passende fottøy, med kun medbragte sandaler, men de påsto det ville sikkert gå fint. Børre var ikke skremt av tanken, og satset på sine italienske sko.

Vi våknet kl4 og tok den noe lange og kalde bilturen i åpent kjøretøy rundt til Malalaneporten, da den nærmere Crocodile Riverporten for tiden er stengt pga unormalt mye regn. Tok ingen bilder før det ble lyst, dessuten hadde ingen lov til å gå ut av bilen før det var klar sikt. Litt før kl6 begynte spaserturen, med 7 turister og to væpnede guider, Michael og Stanley. De la frem strenge regler på hvordan man oppfører seg i bushen, og blant annet sterkt la trykk på det aller viktigste i å bli stående helt rolig om noe uventet skjer. "The only time you run.. is if you see me and Stanley are laying dead."



Her viser Michael raskt hvordan man lager sterkt tau av myk bark.

Vi fulgte stier lagt opp av nesehornet typen White Rhinoceros på lavlandet, og selv om vi ikke på noen måte brøytet oss frem var gresset duggete, og mens mine sandaler fort ble våte og jeg skled rundt inni dem, hadde børres lærsko begynt prosessen med å krympe til på rynkete rosinvis. Likevel etablerte han det tapre smilet han skulle holde stivt gjennom det hele.



Man visste aldri hvilke dyr man skulle komme til å møte på, og i det lå vel det meste av spenningen. Tidlig pekte Stanley og Michael ut spindelvevet til en av de to lokale, semigiftige edderkoppene (navn nå glemt) som produserte en fantastisk sterk tråd som man skulle angivelig kunne veve til å bli en skuddsikker vest.



De fortalte også detaljert om White Rhinoceros' sosiale lover sentrert rundt revirets skiteplass, der å slippe avføringen i midten er et uttrykk for stedets dominante okses suverenitet, og underdannige gjester viser sin respekt og blir akseptert som passive gjester ved å skite i utkanten av området. Et innviklet språk eksister rundt disse tingene, f.eks at en ung utforder til reviret og stedets hunner erklerer sine ambisjoner ved å skite i sjefens midtpunkt, og en duell vil snart etter finne sted.

Børre passerer en nesehorndass.



Det var ikke enkelt terreng å rusle gjennom. Vått siv lå over både glatte og kantete stener, lett å skli på, og bekker, høyt siv og gjørmepartier måtter forseres. Børre sa i ettertid han var prisgitt en stokk han hadde fått låne av "Arne" (Arnaux) som nok reddet ham fra å miste fotfeste mange ganger.



Guiden Michael ble gradvis mer og mer bekymret over Børres røde og svette fjes, og stoppet av og til for å høre med Børre, "Are you doing OK, Big Man?"


Det spesielle med å gå slik i terrenget i motsetning til opplevelsen fra innsiden av en bil var alle de intense duftene, og hvor drastisk de kunne skifte. Jeg opplevde at vi gikk gjennom 5 forskjellige luktesoner, altså ut i fra de forskjellige plantene som dominerte områder, da teller jeg ikke nesehorndoplasser og slikt.



Børre tok lite bilder på denne turen, meget fokusert på sine neste skritt, så jeg måtte dokumentere meg selv.



Etterhvert virket guiden mer og mer bekymret over lydene som kom bak fra Børre.

"Are you still alive, Big Man?"

Omsider hadde vi klatret opp på en høyde der vi spiste en slags lunch. Det kan ha tatt en time eller mer, 4-6 km? Kjøretøyet vi kom i ligger bak i tåken til høyre.



Etterpå begynte vi å gå ned fjellet og tilbake, og lærte mer om naturen på veien. De eneste dyrene vi så var på lang avstand.

Sebra på god avstand.


Til slutt var vi tilbake ved bilen og gevær ble pakket ned. Kanskje mest fordi vi ikke hadde noen skumle dyremøter og jeg klarte meg greit med åpne sandaler, og med intrykkene og det guidene viste og fortalte oss, hadde jeg en fantastisk gåtur. Spør Børre om hva slags sko som anbefales.